11/07/2018
Sorgen å savnet må vi for alltid bære,
Begge så store tunge å svære,
Og hele tiden føles tårene så nære,
Men andre tror vi er sære.
Det er det samme hvor vi står å går,
Minnene kommer like sterke år etter år,
Å di blir aldri- aldri mindre sår,
Men dette er det bare få som forstår.
Mange kommer med belærende, fine ord,
Att dette hjelper di etterlatte er det bare di selv som tror.
Da er det bedre av di andre å bare lytte,
For di sørgende kan det være til stor nytte.
At tiden leger alle sår har vi ofte fått høre.
Dette har ikke lenger noe med oss å gjøre.
For oss som bare ser vårt barn i glass å ramme,
For oss blir livet aldri mer det samme.
Det er stort når det kommer en ny verdensborger,
Men det sletter ikke alle våre sorger,
Vi må for alltid slite,
Fordi vi bestandig er en eller flere for lite.
Mange sier, du kan leve helt uten frykt,
Alt vill bli godt å trygt.
Likevel føler vi en redsel så stor ,
Dette fordi døden å sorgen har satt sine varige spor,
Mange tror å mener så resolutt,
At sorgen må da en gang ta slutt,
Men vi selv vet så mye bedre,
Den varer evig for oss mødre og fedre.
Og samme hvor i verden vi vanker,
Det strømmer på oss med tunge tanker,
Og så lenge våre liv består,
Er det også for di vi mistet vårt ❤️ slår.
