02/01/2021
Kjære Smia-venner❤
Er du ikke helt i førersetet på din egen bil? 2021 har åpnet dørene og sagt velkommen om bord.
Så er det opp til vær, vind, ytre omstendigheter og egen innsats, hvordan den reisen skal bli. Indre reiser er eneste mulighet foreløpig, og egentlig er jeg forsynt på det slaget, men en får ta ansvar og vise klokskap, en er da voksen.
Det er så mangt vi ikke har kontroll over.
Mange har kontroll på alt for mye.
Noen sliter med sykdom, andre sliter seg ut med å prøve og holde seg unge og friske. Det strebes etter lykke og nærhet, for det siste året har vi kommet langt fra hverandre, på regjeringens og helsemyndighetenes anbefaling og ordre. Når alt er midtvinters, inni og utenpå, hva er det da som gjør oss lykkelige og lysere til sinns?
Til Smia kom enkeltpersoner og par som ønsket hjelp i det som ofte fortoner seg som en blindgate. Nøster man i hvorfor vi havner der, er det enkelte klare fellestrekk: Vi har mistet gleden. Det kan være over seg selv eller andre, hendelser, opplevelser, eller gå så dypt at vi tror selve evnen til å glede seg er borte.
Vi har mistet grepet på kommunikasjonen. Det være seg med partner, kollegaer, barn eller venner. Ingen forstår oss lenger, det er ikke svar å få. Vi finner ikke ordene, det er "vanskelig å forklare".
Vi føler oss utenfor fellesskapet. Ingenting bør tilsi at så er tilfelle, vi kan være midt i en familie, lede store grupper ansatte, jobbe i sammensveisede team eller være pådrivere i lagidrett. Allikevel føler vi at vi står utenfor og ser inn.
Livet har mistet farge, lukt, lyd og smak. Sanseapparatet er slått i strømsparingsmodus. Vi legger ikke merke til ting lenger, ingenting betyr noe, vi vet ikke hva som er galt, men vi vet at vi ikke vil ha det sånn.
Hvor skal man begynne når dette er utgangspunktet? Tar jeg frem terapeuten i meg, (som har hatt dårlige kår det siste året, i ny jobb, noe som er trist, og som JEG må gjøre noe med, for jeg savner dere) kan jeg ennå huske hva jeg ville svart.
Det første du må legge vekk, er kravet om at andre må forandre seg for at du skal få det bedre. Din velferd er ditt eget ansvar. Ansvar er i denne sammenhengen noe positivt. La ikke andres negative personlighetstrekk forandre dine positive.
Det å kvitte seg med forventninger og dårlig samvittighet, er et annet grep. Hvilke forventninger sliter du skjorta av deg for å innfri? Hvilke krav stilles til deg, som du innerst inne vet at du ikke greier å levere? Kjennes det greit å leve med daglige nederlag, fordi du synes det er et enda større nederlag å si: "Dette klarer jeg ikke"?
Snakk med noen om hvordan du har det. Det er ingen som kommer nær noen som aldri gir av seg selv. Er du av det slaget, står du tilslutt alene. Jeg snakker ikke om å brette ut sjelslivet, jeg snakker om å være ærlig.
Hvordan er det med deg? "Bra", og så griner du innvendig.
Hadde det vært godt å si: "Det er helt umulig å svare på, for jeg har ikke kjent etter på 20 år"
Selvfølgelig kommer det mye an på hvordan du blir møtt. Men slå deg til ro med at det eneste du kan lære av å bli møtt feil, er å bli en bedre lytter selv. Still ikke høye krav til dine omgivelser, men sett grenser for hva du finner deg i. For å kunne gjøre det, må du faktisk kjenne etter.
Konflikt er mangel på kontakt. Kontakt gjør oss lykkelige. Kanskje ikke rart at flere enn vanlig sliter i corona-tider.
Senk lista for hva du må prestere, gå nærmere, vær ærligere, kjenn etter.
La oss finne gleden og flokken vår, som Per Fugelli så riktig påpekte, før han sjekket inn i 2014. Nå kan vi bytte ut flokk med kohort, riktignok, men det gjør den i hvertfall mer oversiktlig, om enn ikke så stor. Kjenner vi etter, vet vi når ting er i ferd med å gå til he***te. Tør vi å ta tak i det tidlig, og gjøre noe med det, slipper vi et langt liv i dårlig selskap. Det er det som kan forandre 2021 til noe ekstraordinært. Ha et godt, ærlig og mentalt LEVENDE nytt år! Vi kan ikke ta på hverandre, men vi kan ta vare på selvrespekten og de som er oss kjær.🙏💪🤜🤛
