29/07/2019
Det har vært litt av en vei å gå på. Utvikling, da mener jeg ikke kroppslig, men mentalt. Jeg måtte lære meg det som jeg burde kanskje ha tilegnet meg som barn. Jeg har brukt lang tid på å skaffe meg de verktøyene som jeg trenger for å mestre hverdagen i samspill med andre. Jeg har jo vært heldig i uhellet og møtt så utrolig mye flotte mennesker som virkelig snudde livet mitt og jeg ble nysgjerrig på hvorfor de tenkte anderledes enn meg. Og ville håndtere ting på en litt mer moden måte for å si det sånn, kunne jo bare kline til de trynet tenkte jeg. Så det var mye følelser og trasshet når det kom til og forstå at jeg ikke bare kunne gjøre det som var best for meg. Skjønte ikke at jeg måtte forholde meg til de samme reglene som andre. Men sakte, men sikkert skjedde det noe! En grusom situasjon som jeg gjerne skulle vært foruten. Men hadde jeg vært den mannen jeg er i dag da. Det er paradoxet, ville jeg ønske å gjøre en forskjell for noen andre og hatt de verdiene som gjør meg til den jeg er i dag? Jeg har reflektert mye rundt dette og jeg er faktisk veldig stolt over den personen det har gjort meg til, men jeg gjorde det ikke over natta eller alene. Jeg har møtt mange fra ulike roller i samfunnet som jeg så opp til, som jeg misunnte. Jeg kunne jo aldri endre meg eller hjelpe noen. Jeg var bare en narkoman på 14år som raskt steg i gradene og ble en som folk var redde for, og det føltes faktisk godt. Det er en bedre følelse å være sint enn å være redd. Så plutselig var jeg Drammens mest arresterte mann. 2004 til 2018, hvor data systemet ikke gikk lenger tilbake og fra 2014 hvor jeg forandret livet mitt hadde jeg politiet rykket ut på 59oppdrag hvor jeg var enten siktet, mistenkt, eller fikk ubetinget fengsel og det er masse som ble henlagt og droppet av økonomiske årsaker. 30 dommer og et rykte som lever videre i dag. Selv om jeg skiftet navn og flyttet føler jeg at jeg alltid må forklare alfabetet om jeg sier a. Jeg kan ikke si at jeg har sitti i fengsel 8 ganger og spørre hvor er du fra da😅 Ææææææ! Hæ! Du? Hvorfor? En ting kan jeg si, du blir ikke bedre kjent med den jeg er i dag ved å vite detaljene som førte meg ned den veien. Men jeg skal gjerne fortelle hvordan og hvorfor ønsker mer enn noe annet å være en bra person og være for andre det som så mange andre har vært for meg. Jeg har kan ikke unnskylde meg nok. Men jeg kan forklare hvorfor det ble som det ble og hvordan jeg elsker barn og vil bruke tiden min dem og ungdom i risikosituasjoner. Det handler om å ta ansvar for egne valg og uansett hvor tøft det er, så er det kun sånn du kommer deg videre. Bare fordi man ligger nede så trenger man ikke bli liggende, men be om hjelp av en venn, familie NAV og vit at det finnes mennesker som vil hjelpe deg. Du må være brutalt ærlig med deg selv, du må velge å gå i en rettning som er skummel og ensom. Da mener jeg ikke at du skal rusle ut alene i skogen i bekkmørket, men du må gå den selv og du kommer til å snuble og derfor trenger de dere. Jeg vet at det som skjer er at alt for mange bare lar det ligge. Vi lar noen andre ta det. Tenk om du hadde vært den som jeg så sårt trengte til å stille opp for meg når jeg var hjemme hos min mishandlede alkoholiserte mor, som prøvde å ta livet sitt flere ganger, men selv om bekymringsmld stormet inn. Skjedde det ingen ting før årevis senere. Da hadde jeg alt begynt med sprøyter som 14åring og fikk hepatitt c som preget meg og gjorde at jeg ikke så noen fremtid eller vei tilbake. Hva hadde jeg der å gjøre? Tilfeldige møter mellom yrkesutøvere og andre som velger å ikke gi deg opp det er det som reddet meg og ga meg noen å se opp til, noe å streve etter å være. Jeg har kanskje hatt et tøft liv, men jeg kan faktisk bruke det på en unik måte for å hjelpe andre. Strategiene er så like. Jeg har veid 107 kg og aldri løpt mer enn 60 m på skolen. 9mnd etter jeg så meg i speilet en morgen så begynte jeg å gråte. Jeg var en inni og en annen utenpå og nøyaktig 9mnd etterpå løp jeg 42km i Oslos gater under Oslo maraton på 4 t og 12 min og 15kg lettere. Våren etter løp jeg halvmaraton på 1.36 og veide 80kg. Drømmer og mål. Noen som vet forskjellen? En drøm er kun en fantasi, et håp som vi lett holder i hodet og er lett å utsette og tilslutt glemme. Mål, det er når du skriver opp hva du vil oppnå og setter en plan for å nå det. Meld deg på skolen, maraton, fri til kona på tårnet i Paris. Forskjellen på drømmer og mål er planlegging. Og det begynner med en penn! Det er ikke målet som forandrer deg, men veien dit! Ikke glem det og vi er jo alle forskjellige og det som funker for meg kanskje så er det noe annet som funker for deg. Men det finner du ikke ut av å ikke prøve. Om jeg kan, så kan du.
