06/09/2026
Nesten umerkelig by Marius Eriksen.
En sval bris trekker inn gjennom vinduet i rommet der vi har kontor og klær og alt det andre. Vi bor i niende etasje, på kanten av byen. En dal strekker seg ut under oss. Fra vårt dårlig isolerte vindu har vi oversikt over et lappeteppe av veier og bygninger.
Industribygg, en bussgarasje, en gravlund. Det var gårder her en gang i tiden, men det er lenge siden det var noe aktivt jordbruk i denne dalen nå. Bare stedsnavnene er igjen: Stubberud, Kjelsrud,Ellingsrud.
Her i vår leilighet er vi tre: Meg, Tonje og hunden Louie. Livet er blitt mindre enn jeg hadde trodd. Dagene går i faste spor. Jobb, middag, turer med Louie. Trafikken fra motorveien nede i dalen gir et jevnt sus døgnet rundt, som et monotont lydspor til livet vårt. Det er et slags mønster i det. En rytme. Rommene vi lever i er både kjente, komfortable og litt for små. Vi finner oss til rette der, mellom lettelse og fortvilelse, som gjemmer seg i de små tingene.
I hjørnene, i rutinene, i lydene. Vi trodde det skulle bli noe mer. Et liv med skarpere kanter. Men livet lar seg sjelden tegne med presise konturer. Det sklir ut i mykere toner, inn i mellomrommene.
You can read the full text “Nesten umerkelig” on our website.
-
Thanks for support to kulturrådet Kulturrådet
Photo .videolab
